Jeg tror vi alle trenger å senkeskuldrene litt. Rett og slett stresse ned. Og vite at det kommer til å ordneseg likevel. Grunnen til at jeg vet at jeg kan slappeav, og vite at ting ordner seg uansett, er at jeg har en som følger med og somalltid er der og passer på meg. Mitt favorittvers i bibelen står i Salmene. Ikapittel 37, vers 5. Og der står det; ”Leggdin vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn”. Og det prøver jegå leve etter. For jeg vet at han har kontroll.
Teksten over er et redigert utdrag fra en andakt jeg hadde på KRIK i høst. Og jeg mente det jeg sa. Virkelig! Men om jeg har klart å leve helt etter det, det er en annen sak.
For når man underviser på den femte (!) skolen, på under to måneder, da begynner man å bli litt lei. Da lurer man litt på hva som skjedde med alle disse lærerne som skulle gå av med pensjon, og denne vanvittige lærermangelen som Dagbladet med jevne mellomrom blåser opp på forsiden. Da lurer man litt på hva som egentlig var planen med dette, og hvorfor i alle dager man egentlig sitter stuck i sør, når det faktisk ER behov for superengasjerte frøkner i hovedstaden.
MEN - det var vist en plan. Hvem skulle ha trodde det? En telefon var alt jeg trengte, og nå sitter jeg, inntil videre, med hovedansvaret for 13 herlige 3. klassinger, OG jeg er, uansett hva som skjer, sikret jobb ut året (altså SKOLEåret).
Fryd og glede ganger titusen!!!
Se; det ordner seg og snille jenter!
(Det var jo det jeg sa...)
Se; det ordner seg og snille jenter!
(Det var jo det jeg sa...)
