The end of an era

Nesten, kanskje. Det føles hvert fall sånn akkurat nå. Etter fem morsomme, herlige, slitsomme, utfordrende, lærerike, kort sagt; fantastiske år i Kristiansand, er det nå slutt. Jeg er tilbake i Oslo. På rommet mitt, hos mamma og pappa (midlertidig!!). Jeg er hjemme i Oslo.  

Men etter fem år må det oppsummeres. Vi kjører stikkordsform, og her er litt av det jeg har gjort disse åra:

Flytta sammen med Jannemor.

Begynt på lærerstudiet.
Blitt med i Metodistkirka.
Truffet en kjekk fyr.
Blitt sammen med en kjekk fyr.
Gjennomført ørten-og-førti praksiser.
Sett Start rykke opp. 
Kjøpt leilighet.
Forlova meg.
Planlagt bryllup.
Skumma ca x-tusen pensum-sider.
Hatt årskort i dyreparken.
Blitt dumpa.
Avlyst bryllup.
Blitt med i KRIK.
Tatt husmorsskolen.
Blitt KRIKer.
Planlagt juleball. (En gang)
Deltatt på juleball. (Tre ganger)
Blitt leder for StudentKRIK.
Hatt 30 eksamener.
Bestått 30 eksamener.

Vært med på KRIKturer. 
Blitt (mer) friluftsmenneske.
Sett Start rykke ned.
Hatt utallige film-, jente-, spill-, quiz-, svett- og åpnet hus-kvelder.
Studert 4 måneder i Asia.
 Shoppa mye(!) i Asia.
Blitt ferdig utdanna lærer.

Vært vikar på div. skoler.  
Jobba på Oasen skole.
Sett Start rykke opp. Igjen.
Og viktigst:
Blitt kjent med en mengde gode elever, lærere, KRIKere, Kristiansandere og mange andre! 

Blitt sørlending. Sånn nesten.

For noen år! 
Jeg er takknemlig.

Å si hade

Advarsel: Innlegget er skrevet av en overengasjert lærer med tårer i øya, og er høyst uoversiktelig og personlig. Det inneholder masse kliss, og søte/festlige/artige historier fra klasserommet, som kanskje er underholdende for andre lærere, og knapt nok det. Leses på eget ansvar!

Jeg liker ikke å si hade. Ikke er jeg noe god på det heller. Det ender som oftest med tårer og snørr. Så også på torsdag. Etter (nesten) ett år på Oasen var det slutt. Og dermed måtte jeg ta farvel med 13 skjønne, små, som har har krøpet langt inn i hjertet mitt dette året.

For all del; det er ikke mulig å komme bort fra at det har vært noen tunge dager. Ettermiddager med hodepine. Kvelder på sofaen, hvor morgendagens jobb har virket litt uoverkommelig. Undervisningstimer som ikke gikk helt etter planen. Dager man ikke akkurat har følt seg som tidenes pedagog når man forlater klasserommet. Timer som man vet man kunne planlagt bedre. 
Og ikke minst; det har vært tider hvor elevene virkelig har gjort det de kunne for å sette lærerens tålmodighet på prøve.

Men mest av alt har det vært glede. Smil. Positiv forventning. Elever som ønsker å lære. Elever som man ser at man betyr en forskjell for. Når elevene, hver morgen, med store glis står ved siden av pultene og hilser deg og kollegaen din med "god morgen, verdens beste lærere". Og du ser at, til tross for at det opprinnelig var en lys idé fra han ved siden av deg bak kateteret, så mener de det virkelig. Da kjenner man at man er på rett plass. Og at det er verdt alle de litt tyngre dagene.

Også er det de hendelsene som bare får deg til å smile. Alle de morsomme sitatene. De forvirra utropene. De småfrekke kommentarene, som de bare slipper unna med siden de er så uendelig skjønne. Som han som så på meg og sa, mens han lo; "Du er 24 år, også er du ikke gift?!" Heldigvis viste en av jentene råd: "Har du en god venn? Ja, en som er gutt?" Jeg kunne jo bekrefte dette. "Ja, så spør en av de som han vil være kjæresten din da!" Problem løst. Tenk å være 8 år, og vite løsningen på alt.

For ikke å snakke om alle de episodene i løpet av dagen, uka, måneden, som betyr så uendelig mye i en hektisk hverdag. Som når elevene får tegne, og det ene arket etter det andre, med god ord, store hjerter og to jenter (ei lita, skjønn på 8 og en litt større, fortsatt litt skjønn, på 24) med bokstavene BFF (best friends forever) under, finner veien opp til kateteret.

Etter 9 måneder med dette gjør det vondt å si hade. Både for store og små. 

Med elever som hikstet av gråt, da det var på tide å ønske god sommer og takk for alt, og samtidig vite at nå er det slutt. Helt slutt. Da rakna det også for læreren som hadde lovet seg selv å holde maska foran elevene.

Tårene kom igjen senere på dagen, når en mor forteller at ho fant datteren gråtende en kveld. I fortvilelse over at undertegnede skulle slutte, og i frykt for at ho ikke skulle treffe læreren sin igjen før i himmelen (da ville jo læreren være gammel, så det var ikke sikkert eleven ville kjent ho igjen). Og igjen med meldingen fra moren, dagen etter ferien starta, om at datteren sovnet sent kvelden før, med opphovnede øyne, etter å ha bedt om at læreren skulle finne veien tilbake til Sørlandet og skolen igjen. Det er sånne ting som setter dype spor i en fortsatt-ganske-nyutdanna lærer.

Men smilet kom tilbake samme kveld. Når telefonen ringer. Dagen etter de skjønne små har fått ferie. Og en av de litt større elevene (som man bare har hatt noen timer i uka det siste halvåret) bare ville si en gang til at de kom til å savne en, og ønsket lykke til i Oslo. Så kom broren på tråden. En av tøffingene fra Klassen (den med stor K); "Kamilla, vi får is hvis vi kommer til deg i Oslo, ikke sant? Du lovte det?" Is skal de få, vær du sikker! Samtalen ble avsluttet med en invitasjon om å besøke dem på hytta, når de skulle dit om tre uker. 

Takk for alle gode stunder. Alle smil. All gleden!

Takk for meg, Oasen. Vi sier på gjensyn! :)

Etter over 2 år som leder for StudentKRIK Kristiansand, måtte jeg for en måned siden takke for meg, og gi stafettpinnen videre. I den siste andakten jeg holdt på hovedtreninga benytta jeg sjansen til å si litt om hva disse årene har betydd for meg, og under følger en noe bearbeidet versjon av det jeg sa.

De siste dagene har jeg gjort noen praktiske ting i forbindelse med at Ingrid tar over som leder for KRIK. Jeg har begynt å fylle ut papirer for omregistrering i Brønnøysund. Ho har fått passord til KRIKmailen. Og jeg har, med litt tungt hjerte, fjernet "Leder, StudentKRIK Kristiansand" fra signaturen på mailen min. Samtidig ligger leiligheten min ute på finn, og jeg venter på kontrakt fra en skole i Oslo hvor jeg skal jobbe til høsten. Og nå begynner det, sakte med sikkert,  å gå opp for meg at det snart er slutt. Tiden som leder her er over, og dagene i Kristiansand er talte. Så de siste ukene har jeg brukt litt tid på å mimre. Til å tenke tilbake på fem herlige, morsomme og utfordrende år her i byen. Og hvis jeg skulle sette opp en liste over høydepunkt disse årene, så er det liten tvil om at KRIK kommer høyt(!) oppe.

Da jeg ble med i KRIK høsten for snart tre år siden, var jeg langt nede. Det var blitt slutt med forloveden min rett før sommeren, vennenettverket mitt hadde raknet litt pga. mange som hadde flyttet vekk, og jeg var mitt i ett studie som jeg ikke skjønte helt hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Jeg var rett og slett dritt lei av det meste, og hadde egentlig mest lyst til å flytte hjem og gi opp. Men heldigvis fant jeg ut at det var dumt å bare gi opp. Og i ett litt svakt/bevisstløst øyeblikk fant jeg ut at KRIK kanskje var stedet å starte på nytt, og bli kjent med nye folk. Ikke ett opplagt valg, med tanke på at jeg hater ballsport og ikke eide regnbukse inntil for to år siden. Men jeg møtte opp; nervøs, litt skeptisk og vanvittig sjenert. På den første treninga jeg var på scorte jeg tre mål på innebandyen. Flaks, uten tvil! Og det ble sikkert med de tre målene resten av høsten. Men det var hvert fall nok til at jeg fikk troa på at det var plass til meg også på KRIK. I februar fikk jeg spørsmål om jeg ville overta som leder. Og selv om jeg syns det var litt galskap, så tvilte jeg ikke ett sekund. Til tross for mange mer eller mindre gode vitser om alt fra gutter til friluftsegenskaper, må jeg innrømme at jeg syns det har gått over all forventning. Jeg har hvert fall hatt det utrolig moro.

KRIK har rett og slett betydd vanvittig mye for meg. Det som jeg i utgangspunktet ikke trodde var helt min greie har både vært med på å forandre meg, til det bedre. I løpet av tiden min her har jeg blitt litt mer sporty, jeg har nok blitt noe bedre i innebandy (selv om jeg har skjønt at det er greit jeg har en utdannelse, så jeg ikke må satse alt på proffkarrieren), jeg har skjønt at friluftsliv ikke bare er noe man driver med når alle flyene til syden er fullbooka, jeg har fått meg min egen tursekk og telt(!) (riktignok ikke brukt. Ennå…) og  jeg har lært hva feller er for noe. Men i tillegg til alt dette, og mye viktigere, så har tiden min i StudentKRIK gjort at jeg har fått bedre selvtillit, og fått troen på at jeg kan bety noe og gjøre en forskjell. Jeg har gått fra å være vanvittig stille og sjenert, til å bli litt mer høylytt og utadvent, og til å tørre å stå foran folk på min egen alder, til å tørre å ta kontakt og tro at folk vil ha kontakt med meg. KRIK har rett og slett en stor del av æren for at de tre siste årene mine i Kristiansand er noen av beste årene mine så langt.

SÅ, jeg vil avslutte med å si at jeg vil at hver og en av dere som sitter her har gjort en forskjellig i mitt liv.  Det vil jeg dere skal vite. Og jeg håper at KRIK kan bety like mye for dere som det har for meg.

Takk for tre nydelige år! 

Takk for meg!

I'm back... (Sånn ca)

Folk sier at de glemmer at de har blogg. Jeg har ikke akkurat glemt den (mamma etterlyser innlegg med jevne mellomrom, så blir hvert fall minnet på den derfra..), men jobb, venner, KRIK, trening +++ det siste året førte til at mine lesere (mamma, pappa og en-eller-annen stalker) ble nedprioritert. Men - med fire timer alene på arbeidsrommet, og morgendagens kosetime ferdig planlagt, så ble bloggen plutselig dratt frem igjen.

Nytt design.

Nytt header-bilde.

Kanskje det blir noen nye innlegg etter hvert

(Skal bare avslutte med tredjeklasse, rydde opp på arbeidsrommet, pakke sammen leiligheten, flytte til Oslo, finne et sted å bo der, reise litt på ferie og i to bryllup og på noen leirer først...)

GOD ONSDAG!