Working 9 to 5. (Minst!)

Jeg har fått tidenes jobb! 

Men å ha ansvar for opplæringa til 13 sjarmerende små troll, har sine bivirkninger f.eks. at jeg har begynt å bruke ord som "ronse" (bkml: huske) og synge julesanger på sørlandsk "EnglåR dalåR ned i skjul", at jeg for tiden øver inn et julespill med fem dansende(!) kameler, og at jeg har måttet si til en elev at "Nei, katten får ikke lov til å være inne i klasserommet. Bær den ut!"

Ellers begynner elevene og avsløre meg, og har flere ganger spurt "Hvorfor sier du alltid "tulla" når du sier feil?". Oj. Gjennomskua!

Siden enkelte (mamma) har etterlyst oppdateringer på bloggen, så følger det under et kort utvalg av hva jeg bedriver dagene mine med.

Norsk:

Elev 1: pluss for to l'er i snill og koselig lapp, minus for å stave "Kamilla" feil. 
Elev 2: pluss for å stave "kyss meg" (vanskelige ord) riktig, minus for å henge lapp på ryggen til læreren! 

Matte:

Tall er ikke alltid så lett. Og når tallene blir til alder er det fort vekk ennå vanskeligere. 

En elev spurte om alderen min, og fikk beskjed om å gjette: "19?"

Jeg: "Litt høyere".

Elev: "40?!".

Thank you!

Gym:

3. OG 4. klasse. Samtidig. DOBBELtime. Kan til tider være noe(!) slitsomt.
Etter hvert som hodepinen begynte å bli mer og mer fremtreden, har jeg mer og mer irritert prøvd å forklare reglene i stafetten. Tilslutt får elevene beskjed om at jeg ikke vil høre et ord til, med mindre det er et spørsmål som handler om hvordan ballen skal trilles mellom beina på klassekameratene, og sprettes frem igjen. 
Idé jeg går forbi henne, rekker ei av de snille, søte jentene i klassen opp hånda; "Så pen du var i dag". 
Og mer skulle det ikke til før Frøken Kamilla ikke klarte å være sinna  mer. 

Samfunnsfag (sånn ca):

Elevene så bakgrunnsbildet på mobilen min, av verdens fineste nevø, og jeg forklarte at det var ei venninne sin gutt, ikke min. Fikk svaret "nei, du er jo ikke gift". (Det er ungene som har fått en god, kristen oppdragelse, det!)

Kunst & håndverk:

Knus og hærverk. Kunst og HODEverk (min personlige favoritt). Kjært barn har mange navn. Og for å si det sånn; to voksne, og 14 elever som skal lære å strikke. Det er ca 12 elever for mange. Enkelt og greit. Se bilde, og gang det med 14. 

RLE:

I timen om hinduistene, som ser på alt liv som hellig og derfor velger å ikke spise som har levd. 

Jeg: "Hva kalles de som ikke spiser kjøtt eller fisk?"

Elev: "Kresne"

Og sistnevnte er grunnen til at jeg ELSKER jobben min!!!

Gul og svart glede!

Det har vært både oppturer og nedturer. Til tider mange og store nedturer. Men fordelen med et litt ustabilt jojo-lag, er at gleden blir desto større når det er noe å juble for. Og denne sesongen har det vært en glede å varme setene på Sør Arena. Undertegnede har fått observere seks kamper i høst. Derav 5 seire og et (høyst ufortjent!!) tap, og en målforskjell på 20-3 til Heltane fra Sørlandet.

Og nå - ENDELIG - kan vi ønske Molde, Brann, Vålerenga og resten av det gode selskapet, tilbake til Norges fineste stadion (helt objektivt!), og jeg GLEDER meg til nye spennende kamper, mer moro og flere kjekke spillere på Sør Arena, det neste året. 

EKTE fotballglede, takket være IK Start som igjen er på plass

der de hører hjemme; i Tippeligaen 2013!

Det e så sabla moro!

Jeg tror vi alle trenger å senkeskuldrene litt. Rett og slett stresse ned. Og vite at det kommer til å ordneseg likevel. Grunnen til at jeg vet at jeg kan slappeav, og vite at ting ordner seg uansett, er at jeg har en som følger med og somalltid er der og passer på meg. Mitt favorittvers i bibelen står i Salmene. Ikapittel 37, vers 5. Og der står det; ”Leggdin vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn”. Og det prøver jegå leve etter. For jeg vet at han har kontroll. 

Teksten over er et redigert utdrag fra en andakt jeg hadde på KRIK i høst. Og jeg mente det jeg sa. Virkelig! Men om jeg har klart å leve helt etter det, det er en annen sak. 
 

For når man underviser på den femte (!) skolen, på under to måneder, da begynner man å bli litt lei. Da lurer man litt på hva som skjedde med alle disse lærerne som skulle gå av med pensjon, og denne vanvittige lærermangelen som Dagbladet med jevne mellomrom blåser opp på forsiden. Da lurer man litt på hva som egentlig var planen med dette, og hvorfor i alle dager man egentlig sitter stuck i sør, når det faktisk ER behov for superengasjerte frøkner i hovedstaden.

MEN - det var vist en plan. Hvem skulle ha trodde det? En telefon var alt jeg trengte, og nå sitter jeg, inntil videre, med hovedansvaret for 13 herlige 3. klassinger, OG jeg er, uansett hva som skjer, sikret jobb ut året (altså SKOLEåret). 

 

Fryd og glede ganger titusen!!!
Se; det ordner seg og snille jenter!
(Det var jo det jeg sa...)  

Turist i egen by...

Fra Skøyen til Høyenhall kan man kjøre sånn...:

...eller sånn her:

Retningssans er oppskrytt! 

Reality check!

Den følelsen;

når du skal lære tredjeklasse om alfabetisk rekkefølge, 

og de ikke skjønner eksempelet ditt 

fordi de ikke VET hva en telefonkatalog er.

Smell! 

Nok en gang har KG (verdens beste skole) overgått seg selv.

Foto: Lars Erik Nyborg, KG

2 005 220 kr.

Over 2 millioner kroner som virkelig kommer til å bety en forskjell i Laos.

Det er sabla mye penger, det!

Jeg er så utrolig stolt av denne skolen som igjen går ett skritt videre, og hjelper de som virkelig trenger det. 
Jeg er rett og slett stum av beundring!

Gratulerer, KG!

Dere er så himla go'e!! 

KRIKer, eller ikkeKRIKer?

Ny høst. Ny studiestart (for noen hvert fall). Og dermed; nytt KRIKår. Se litt tilbake. Til høsten 2010. For to år har gått. To år siden jeg, etter ivrig oppmuntring fra Jannemor, fant ut at jeg fikk vel teste ut disse KRIK-greiene. Hvis det var så bra som hun mente, så hadde jeg jo virkelig ingenting å tape på det.

Men meg og KRIK. Det skurret litt. Ifølge ei venninne er den typiske KRIKeren supersporty, har energi til 1000 og er alltid gira, spesielt når det kommer til toppturer, offpisteturer i bakken og beachvolley. Og der var vel ikke helt jeg. Jeg skjønner virkelig ikke greia med å alltid på død og liv skulle dra frem den volleyballen, når sola steiker og solsengene står klare og ber om at vi skal legge oss til rette. Og det med toppturer; jeg minnes at vi "klatret" opp på høyeste punkt på Jomfruland på leirskolen i syvende klasse. 14 meter over havet, tror jeg guiden vår fornøyd kunne meddele. Får vel neppe noe stjerne i kartboka for den.

Jeg tok sjansen likevel. Meldte meg inn, og møtte opp på min første KRIKtrening. Litt spent. Litt nervøs. For ballsport har heller ikke vært helt min ting. Det finnes et par gymlærere i Oslo som kan bekrefte diverse tynne unnskyldninger for hvorfor undertegnede ikke skulle ha gym den uken heller. I og med at mitt forhold til volleyball, som nevnt, er ganske dårlig, og fotball uten tvil er best på Sør Arena, ble det innebandy som ble min sjanse fredags ettermiddagene. Og med tre (!!!) scorede mål den første treningen (jada, flaks; uten tvil! Men likevel...), tenkte jeg at dette kanskje kunne funke. Selv om det er klart; når du skal på tur og verken har ryggsekk, liggerunderlag eller regnbukse, så er ikke stempelet Osloberte så langt unna. Meget mulig godt fortjent.

Uansett - Osloberte eller ikke - etter hvert skjønte jeg at det var plass til flere enn den "typiske KRIKeren". Drit i manglende volleyballferdigheter (selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg syns det var morsomt å slå den ballen, og at jeg hadde litt kontroll på hvilken retning den gikk) og blås i at jeg fortsatt foretrekker storbyferie fremfor hytte til hytte.

Nå er et nytt KRIKår er i gang, og det er plass til mange nye KRIKere! Jeg håper at du som ikke vet helt om KRIK er noe for deg, du som kanskje ikke er så himla sporty, du som igrunnen trives godt uten å eie regnbukse, at nettopp DU tar sjansen på å bli med på en trening. Eller blir en ekte sofaKRIKer. For StudentKRIK Kristiansand er faktisk åpent for alle. Jeg er levende bevis på det.

Og jeg har ikke angret ett sekund. 

For det er så sabla morsomt! Den gode følelsen når du ser at ballen på merkverdig vis sniker seg inn i målet på innebandybanen. Alle de fine folkene. All latteren. Alle kveldene som blir litt lengre enn planlagt, fordi du ikke har lyst til å avslutte de, selv om du er aldri så trøtt. Selv friluftsliv har blitt ganske gøy. (Og nå eier jeg både ryggsekk, regnbukse og ullundertøy!)

KRIKer - uten tvil! 

Og husk;

Det er i ham vi lever, beveger oss og er til. Apg. 17,28a

Stress ned - det går fint!

Ny høst, nytt KRIKår. Jeg fikk holde andakt på den første treningen vi hadde etter sommeren, og til nye og gamle KRIKere valgte jeg å si dette;

"Nytt år, nye muligheter" har jeg for vane å si. Både ved nytt kalenderår og nytt skole- eller studieår. Også setter jeg meg en haug av kravstore, helt urealistiske forsetter. 

For eksempel når det kommer til trening; jeg tipper det meste jeg har løpt sammenhengende hele mitt liv er halvannen kilometer, men likevel hender det at jeg får det for meg at "det hadde jo vært litt gøy å trene meg opp, og løpe maraton til neste år". For å si det enkelt; jeg holdt en (!!) kamp på innebandybanen nå før pausen, før jeg trodde jeg skulle dø av pusteproblemer. Det er rett og slett ikke sjans i havet! 

Og når det kommer til studier; jeg har gått på UiA i fire år nå. Ved samtlige åtte(!) semesterstarter har jeg lovt meg selv at DETTE semesteret skal jeg være flink student. Jeg skal lese før forelesningene, jeg skal skrive notater underveis, jeg skal legge meg tidlig så jeg er opplagt i undervisningen. Og ved samtlige åtte semestre har det slått feil. Det går en uke, også er det så veldig mye annet som er mye morsommere enn å lese, og å legge seg tidlig. 

Nå skal ikke jeg anbefale noen å ikke lese underveis i semesteret. Absolutt ikke. Desember blir litt mindre stress hvis man har åpnet bøkene en gang, før panikklesingen tiltar. Men bare vit at det kommer til å gå greit uansett. For det gjør stort sett det!

Jeg sier ikke at vi ikke skal sette oss mål. På ingen måte. Men samtidig tror jeg vi trenger å senke skuldrene litt. Rett og slett stresse ned, ikke sette så vanvittig høye krav til oss selv. Ikke skulle rekke over alt. Men vite at det kommer til å ordne seg likevel. For all erfaring tilsier at det faktisk kommer til å gå bra. 

Jeg reiste med KRIK til Afrika i sommer, og der er holdningen til tid en litt annen en her. Noen har sikkert hørt begrepet African time. Et eksempel: Vi var en gjeng fra Norge og en gjeng Afrika som hadde opplegg og seminarer sammen, og den ene dagen skulle vi ta buss fra Nairobi til Kampala i Uganda, en tur som skulle ta mellom 8 og 12 timer. Vi hadde leid buss, og planen var at den kjøre halv åtte-åtte. Fem på halv åtte stod samtlige norske klare utenfor, med bagasjen sin. Åtte-ish, kom de første afrikanerne ned, for å spise frokost. Halvannen time senere var vi på vei mot Uganda, og 16 timer senere var vi fremme i Kampala. 

De som kjenner meg vet at jeg er av den (ganske!) utålmodige typen. Men når jeg først klarte å vende meg til det, så det egentlig litt deilig med den holdningen de har; at tiden ikke går, den kommer. Og alt kommer til å ordne seg. På sikt.
 

For et par uker siden var jeg på Arena. En av de største leirene KRIK arrangerer, på Dvergsnes, rett utenfor byen her. Og der var temaet ”Stopp, Pause, Play”. I løpet av uken fikk jeg en god påminnelse om at man må stoppe opp og ta en pause innimellom. Jeg har lett for å alltid la det går i 120. Kalenderen min ser ut som et fargekart fra Jotun; med avtale om å treffe den personen der, på vei til det møtet, før jeg må handle inn og forberede et nytt arrangement. Så det var godt med den påminnelsen om at det er lov å roe ned innimellom.

Og grunnen til at jeg vet at jeg kan slappe av, og vite at ting ordner seg uansett, er at jeg har en som følger med. En som alltid er der. En som passer på meg. Mitt favorittvers i bibelen står i Salmene. I kapittel 37, vers 5; ”Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn”. Og det prøver jeg å leve etter. For jeg vet at han har kontroll. Og jeg har erfart at han kontroll. Både når jeg er flink student, når det er fullt kjør og masse som skjer hele tiden, og når jeg bare trenger en pause.

Jeg håper dere som er her i dag kan oppleve KRIK som ett godt sted å være. En pause i hverdagen, hvis det er det dere trenger. Et sted hvor dere kan senke skuldrene litt, hvor dere kan slippe litt av alle krav som stilles ellers (selv om konkurranseinstinktet til enkelte her er av en annen verden!), og hvor dere kan være dere selv. I Apostlenes gjerninger står det som har blitt KRIK sitt bibelvers: ”For det er i ham vi lever, beveger oss og er til”. 
Og jeg tror vi har godt av å huske at Jesus alltid er der. Også er der når vi bare trenger å være til!

En dag er det slutt, så står du der helt aleine

Du kan ikke gå til skolen mer nå, du må starte sjæl

Skaffe 'ræ klær - aleine

Finne 'ræ jobb - aleine

Plutselig skjønte jeg hva Trond Viggo har sunget om i alle år. (Det er bare tull å la fjerde klasse synge denne her, de har jo ikke peiling...!)

NÅ hadde det passet seg med en jobb, kjenner jeg. 

Kom igjen, alle Kristiansands-rektorer! 

Jeg har gledet meg i fire år. Jeg trenger bare noen søte, små elever jeg kan øse ut all utdannelsen min over. Alt engasjementet. All kunnskapen. Alle kreative idéer og undervisningsopplegg. 

Jeg kan dette. Jeg brenner for dette.

Kom igjen! Fordi jeg fortjener det. Og fordi jeg er himla god!

Ja, jeg kjenner at NÅ hadde det passet perfekt med en jobb! 

Den beste uka!

Jeg DIGGER de ukene hvor man bare kan kose seg. 

Hvor man treffe hyggelige folk uansett hvor man snur seg. 

Hvor man kan synge herlig lovsang og høre gode talere. 

Hvor man kan stå på stand, og snakke om noe som virkelig betyr noe.

Hvor man kan lade batteriene og nyte siste rest av sommer(feri)en.

Hvor man kan møte igjen gamle venner, og bli kjent med nye.

Hvor man kan mimre, og skape nye gode minner.

Hvor man kan stoppe opp, ta en pause, for og så trykke på play igjen. 

 Og Som avsluttes i en stappfull domkirke, med "Navnet Jesus" rungende rundt deg.

Rett og slett; de ukene hvor man BARE koser seg!

Jeg DIGGER Arena 2012!!

Bilder tatt av undertegnede, Margrethe Hjellen og KRIKMedia (hentet fra krik.no).

Det er sørlandssommeren sin, det.

Æ lige d! 

Store barn, store gleder!

I "gamle dager" var ikke sommeren komplett uten et besøk i Kjuttaviga og en seiltur på Grashavet. Og etter familien Lundes suksess-comeback i dyreparken for to år siden, fant vi (les: barna. Det vil si de to på 23 og 21 år) ut at det var på sin plass med en reprise i år.

Det er greit - jeg innrømmer at vi kanskje ikke er helt midt i målgruppa. Når barnevogn-køen dekker halve parkeringsplassen, mens de som kan gå på beina uten hjelp, kan spasere rett inn den smale inngangen på sia uten å vente et sekund, så skjønner man jo at her er det noen andre som er i flertall. Og som Kjell Martin litt misfornøyd har oppdaget; størrelsene på Kaptein Sabeltann-kostymet stopper et stykke før str. 21 år. 

Og folk kan si akkurat hva de vil om hvor barnslig det er. Noe min kjære lillesøster forøvrig gjorde, til gangs! Mens de store barna (fortsatt de to på 23 og 21) storkoste seg, syntes hu på 17 det var ganske flaut å være familiens yngste på forestillingen, og mente det var på høy tid at mamma og pappa fikk noen barnebarn, så vi hadde en godkjent unnskyldning for å dra tilbake.

Never mind -

- For Kaptein Sabeltann er dritkul!! 

Fakta! 

Kanskje ikke så skummel som før (jeg tror jeg satt mer bak sofaen, enn i den, da Kaptein Sabeltann og den forheksede øya gikk på tv for en god del år siden. Og jeg er fortsatt litt bitter for at jeg gjemte meg bak pappa og ikke turde å ta bilde sammen med Sabeltann himself en gang vi traff ham vandrende rundt i dyreparken en sommer tidlig på nittitallet.). 

Og det føles ikke lenger like stas å få lov å gå ut og gå på forestilling kl 23 (!) om kvelden. (Denne gangen trengte jeg ikke ta en lur på ettermiddagen for å holde meg våken, heller.)

Men fortsatt like tøff! 

Og alle andre kan være så voksne og kjedelige som de bare vil. 

Jeg koste meg, jeg!! 

Litt klokere?

Beina er igjen godt plassert på norsk jord. Jeg kan drikke vann fra springen. Spise medium stekt kjøtt (jeg gjorde forresten det på Zanzi også. Dårlig idé. Dritt dårlig idé faktisk.). Og best av alt; ikke spise ris. På lenge. Veldig lenge!

Opplevelsene fra fire uker i Afrika sitter godt i kroppen og inntrykkene begynner å synke inn. Det har vært fire herlige uker. Fire uker fylt med fine folk, latter, volleyball og glede. Og det har vært fire lærerike uker. Jeg skal ikke påstå jeg kommer hjem som "et nytt menneske", men jeg har hvert fall lært noe. For eksempel ...

...at jeg er ufattelig utålmodig. Ok, ingen stor overraskelse. I søknaden om å få bli med på turen skulle vi skrive ned tre mindre gode egenskaper. Jeg skrev "utålmodig" først, jeg. Men forsikret i intervjuet at det ikke kom til å bli NOE problem. Det handler om innstilling! Der er det jo african time (også kalt på sikt...) som gjeder. Og jeg var så fornøyd da jeg kom fra Asia, og hadde vendt meg til en litt laid-back, avslappet stil. Lurte dere! Jeg er ikke tålmodig. Ikke litt engang! En ting er afrikanere på african time, da er det bare å puste dypt, telle til ti, lene seg tilbake i solsteiken og lukke øynene. Og vite at de kommer. Snart. Som når bussen fra Nairobi skal dra 07.30-08.00, og lokallagslederne kommer til frokost 08.15. Samtidig har vi  veddemål om når bussen faktisk kommer til å kjøre (09.15 - vi var positivt overrasket.). Men nordmenn på african time, det er dårlig stemning hos undertegnede. Plutselig var læreren på plass. Den læreren som har lyst til å gjøre alvor av truslene om å gå fra de som ikke klarer å innfinne seg klokken 9.00. Sharp! Nei, jeg er ikke tålmodig. På ingen måte. Det er ikke vits å late som.  

...at det ordner seg! Det gjør det. Nesten uansett. Vi kommer oss frem dit vi skal. Etter hvert. Selv om bilen som skulle hente oss ikke alltid var helt på tida, eller hadde plass til alle sammen da den kom. Og veiene ikke akkurat er motorvei klasse A. Ta f.eks. turen mellom Nairobi og Kampala, som skulle ta 8-10 timer. Det ble fort 16 da vi satte det ut i praksis. Da er det bare å ta det med godt humør, le av vitsene fra bakerste rad i bussen, og vite at vi kommer frem. Om en stund. Og når vi tilslutt kom frem var det til og med nesten nok senger. Men det ordnet seg det og! Bagasjen kommer også frem. Tilslutt. Selv etter en ekstra svipptur innom Nairobi, mens vi fløy til Dar. Og mens bagasjen var på tur på egenhånd kom vi oss gjennom passkontrollen og ut av landet. Selv om vi kanskje, muligens, da vi skulle inn i Tanzania, tok en spansk en for å slippe ny visumsøknad, og på en måte sneik oss litt utenom hele greia. Bare smil fint, og se skikkelig turist ut, når vaktene stusser på passtempler i hytt og gevær. 

...en minibuss i Afrika blir ikke full. Trodde du 24 stk i en 16-seter var nok? Tro om igjen! Det er alltid plass til minst ett fotballag til. Minst! 

...at TIA er unnskyldning for det meste. TIA. This Is Africa! For eksempel når 30 KRIKere står klare til å hjelpe til på cupen, og de 1200 deltakerne befinner seg et-eller-annet sted mellom landsbyen sin og Moshi. Det er bare at ingen vet helt hvor de er, eller når de kommer til å ankomme campen. Da er det bare å finne frem volleyballen og slå ihjel tid, og tenke at det blir fint når de kommer. På sikt. TIA. Og når deltakerne endelig kommer. Alle sammen. Samtidig. Og hele opplegget kan oppleves som noe kaotisk for en lærer fra Norge. TIA. Eller når det tar to timer og få maten på restauranten. Og en time til å få betalt. Pust dypt, og si TIA (det er her denne tålmodigheten kommer så godt med!). 

...at Afrika er så veldig mye mer enn fattigdom og sult og elendighet. Det er så mye glede. Så mange nydelige smil. Så mye humor. Godt humør. Så vanvittig mange herlige barn (jeg hadde fått ett alvorlig problem i tollen på Kjevik hvis jeg hadde tatt med meg alle ungene som sjarmerte undertegnede i løpet av ukene.). Rett og slett, i ekte KRIKånd, så mye idrettsglede, trosglede og livsglede! 

Zanzi!

Stikkord: Hvit sand, turkist hav og fiiiine KRIKere. 
OK pluss rett og slett!
  

Tror noen bilder sier mer enn tusen ord i dette tilfellet:

Mitt Afrika!

Det er et innlegg som bare måtte komme. Det hører liksom med når man har vært i Afrika. (Sammen med nytt profilbilde på facebook.)

Det er innlegget fylt til randen med de nydeligste barna du kan tenke deg.

De mest sjarmerende smilene.

De fineste øynene.

Den største gleden.

(Og en vanvittig energi, som overgår det meste av diagnoser jeg har truffet på hjemme!).

Dette er mitt Afrika!