Beina er igjen godt plassert på norsk jord. Jeg kan drikke vann fra springen. Spise medium stekt kjøtt (jeg gjorde forresten det på Zanzi også. Dårlig idé. Dritt dårlig idé faktisk.). Og best av alt; ikke spise ris. På lenge. Veldig lenge!
Opplevelsene fra fire uker i Afrika sitter godt i kroppen og inntrykkene begynner å synke inn. Det har vært fire herlige uker. Fire uker fylt med fine folk, latter, volleyball og glede. Og det har vært fire lærerike uker. Jeg skal ikke påstå jeg kommer hjem som "et nytt menneske", men jeg har hvert fall lært noe. For eksempel ...
...at jeg er ufattelig utålmodig. Ok, ingen stor overraskelse. I søknaden om å få bli med på turen skulle vi skrive ned tre mindre gode egenskaper. Jeg skrev "utålmodig" først, jeg. Men forsikret i intervjuet at det ikke kom til å bli NOE problem. Det handler om innstilling! Der er det jo african time (også kalt på sikt...) som gjeder. Og jeg var så fornøyd da jeg kom fra Asia, og hadde vendt meg til en litt laid-back, avslappet stil. Lurte dere! Jeg er ikke tålmodig. Ikke litt engang! En ting er afrikanere på african time, da er det bare å puste dypt, telle til ti, lene seg tilbake i solsteiken og lukke øynene. Og vite at de kommer. Snart. Som når bussen fra Nairobi skal dra 07.30-08.00, og lokallagslederne kommer til frokost 08.15. Samtidig har vi veddemål om når bussen faktisk kommer til å kjøre (09.15 - vi var positivt overrasket.). Men nordmenn på african time, det er dårlig stemning hos undertegnede. Plutselig var læreren på plass. Den læreren som har lyst til å gjøre alvor av truslene om å gå fra de som ikke klarer å innfinne seg klokken 9.00. Sharp! Nei, jeg er ikke tålmodig. På ingen måte. Det er ikke vits å late som.
...at det ordner seg! Det gjør det. Nesten uansett. Vi kommer oss frem dit vi skal. Etter hvert. Selv om bilen som skulle hente oss ikke alltid var helt på tida, eller hadde plass til alle sammen da den kom. Og veiene ikke akkurat er motorvei klasse A. Ta f.eks. turen mellom Nairobi og Kampala, som skulle ta 8-10 timer. Det ble fort 16 da vi satte det ut i praksis. Da er det bare å ta det med godt humør, le av vitsene fra bakerste rad i bussen, og vite at vi kommer frem. Om en stund. Og når vi tilslutt kom frem var det til og med nesten nok senger. Men det ordnet seg det og! Bagasjen kommer også frem. Tilslutt. Selv etter en ekstra svipptur innom Nairobi, mens vi fløy til Dar. Og mens bagasjen var på tur på egenhånd kom vi oss gjennom passkontrollen og ut av landet. Selv om vi kanskje, muligens, da vi skulle inn i Tanzania, tok en spansk en for å slippe ny visumsøknad, og på en måte sneik oss litt utenom hele greia. Bare smil fint, og se skikkelig turist ut, når vaktene stusser på passtempler i hytt og gevær.
...en minibuss i Afrika blir ikke full. Trodde du 24 stk i en 16-seter var nok? Tro om igjen! Det er alltid plass til minst ett fotballag til. Minst!
...at TIA er unnskyldning for det meste. TIA. This Is Africa! For eksempel når 30 KRIKere står klare til å hjelpe til på cupen, og de 1200 deltakerne befinner seg et-eller-annet sted mellom landsbyen sin og Moshi. Det er bare at ingen vet helt hvor de er, eller når de kommer til å ankomme campen. Da er det bare å finne frem volleyballen og slå ihjel tid, og tenke at det blir fint når de kommer. På sikt. TIA. Og når deltakerne endelig kommer. Alle sammen. Samtidig. Og hele opplegget kan oppleves som noe kaotisk for en lærer fra Norge. TIA. Eller når det tar to timer og få maten på restauranten. Og en time til å få betalt. Pust dypt, og si TIA (det er her denne tålmodigheten kommer så godt med!). 
...at Afrika er så veldig mye mer enn fattigdom og sult og elendighet. Det er så mye glede. Så mange nydelige smil. Så mye humor. Godt humør. Så vanvittig mange herlige barn (jeg hadde fått ett alvorlig problem i tollen på Kjevik hvis jeg hadde tatt med meg alle ungene som sjarmerte undertegnede i løpet av ukene.). Rett og slett, i ekte KRIKånd, så mye idrettsglede, trosglede og livsglede! 
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)