Stress ned - det går fint!

Ny høst, nytt KRIKår. Jeg fikk holde andakt på den første treningen vi hadde etter sommeren, og til nye og gamle KRIKere valgte jeg å si dette;

"Nytt år, nye muligheter" har jeg for vane å si. Både ved nytt kalenderår og nytt skole- eller studieår. Også setter jeg meg en haug av kravstore, helt urealistiske forsetter. 

For eksempel når det kommer til trening; jeg tipper det meste jeg har løpt sammenhengende hele mitt liv er halvannen kilometer, men likevel hender det at jeg får det for meg at "det hadde jo vært litt gøy å trene meg opp, og løpe maraton til neste år". For å si det enkelt; jeg holdt en (!!) kamp på innebandybanen nå før pausen, før jeg trodde jeg skulle dø av pusteproblemer. Det er rett og slett ikke sjans i havet! 

Og når det kommer til studier; jeg har gått på UiA i fire år nå. Ved samtlige åtte(!) semesterstarter har jeg lovt meg selv at DETTE semesteret skal jeg være flink student. Jeg skal lese før forelesningene, jeg skal skrive notater underveis, jeg skal legge meg tidlig så jeg er opplagt i undervisningen. Og ved samtlige åtte semestre har det slått feil. Det går en uke, også er det så veldig mye annet som er mye morsommere enn å lese, og å legge seg tidlig. 

Nå skal ikke jeg anbefale noen å ikke lese underveis i semesteret. Absolutt ikke. Desember blir litt mindre stress hvis man har åpnet bøkene en gang, før panikklesingen tiltar. Men bare vit at det kommer til å gå greit uansett. For det gjør stort sett det!

Jeg sier ikke at vi ikke skal sette oss mål. På ingen måte. Men samtidig tror jeg vi trenger å senke skuldrene litt. Rett og slett stresse ned, ikke sette så vanvittig høye krav til oss selv. Ikke skulle rekke over alt. Men vite at det kommer til å ordne seg likevel. For all erfaring tilsier at det faktisk kommer til å gå bra. 

Jeg reiste med KRIK til Afrika i sommer, og der er holdningen til tid en litt annen en her. Noen har sikkert hørt begrepet African time. Et eksempel: Vi var en gjeng fra Norge og en gjeng Afrika som hadde opplegg og seminarer sammen, og den ene dagen skulle vi ta buss fra Nairobi til Kampala i Uganda, en tur som skulle ta mellom 8 og 12 timer. Vi hadde leid buss, og planen var at den kjøre halv åtte-åtte. Fem på halv åtte stod samtlige norske klare utenfor, med bagasjen sin. Åtte-ish, kom de første afrikanerne ned, for å spise frokost. Halvannen time senere var vi på vei mot Uganda, og 16 timer senere var vi fremme i Kampala. 

De som kjenner meg vet at jeg er av den (ganske!) utålmodige typen. Men når jeg først klarte å vende meg til det, så det egentlig litt deilig med den holdningen de har; at tiden ikke går, den kommer. Og alt kommer til å ordne seg. På sikt.
 

For et par uker siden var jeg på Arena. En av de største leirene KRIK arrangerer, på Dvergsnes, rett utenfor byen her. Og der var temaet ”Stopp, Pause, Play”. I løpet av uken fikk jeg en god påminnelse om at man må stoppe opp og ta en pause innimellom. Jeg har lett for å alltid la det går i 120. Kalenderen min ser ut som et fargekart fra Jotun; med avtale om å treffe den personen der, på vei til det møtet, før jeg må handle inn og forberede et nytt arrangement. Så det var godt med den påminnelsen om at det er lov å roe ned innimellom.

Og grunnen til at jeg vet at jeg kan slappe av, og vite at ting ordner seg uansett, er at jeg har en som følger med. En som alltid er der. En som passer på meg. Mitt favorittvers i bibelen står i Salmene. I kapittel 37, vers 5; ”Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn”. Og det prøver jeg å leve etter. For jeg vet at han har kontroll. Og jeg har erfart at han kontroll. Både når jeg er flink student, når det er fullt kjør og masse som skjer hele tiden, og når jeg bare trenger en pause.

Jeg håper dere som er her i dag kan oppleve KRIK som ett godt sted å være. En pause i hverdagen, hvis det er det dere trenger. Et sted hvor dere kan senke skuldrene litt, hvor dere kan slippe litt av alle krav som stilles ellers (selv om konkurranseinstinktet til enkelte her er av en annen verden!), og hvor dere kan være dere selv. I Apostlenes gjerninger står det som har blitt KRIK sitt bibelvers: ”For det er i ham vi lever, beveger oss og er til”. 
Og jeg tror vi har godt av å huske at Jesus alltid er der. Også er der når vi bare trenger å være til!

En dag er det slutt, så står du der helt aleine

Du kan ikke gå til skolen mer nå, du må starte sjæl

Skaffe 'ræ klær - aleine

Finne 'ræ jobb - aleine

Plutselig skjønte jeg hva Trond Viggo har sunget om i alle år. (Det er bare tull å la fjerde klasse synge denne her, de har jo ikke peiling...!)

NÅ hadde det passet seg med en jobb, kjenner jeg. 

Kom igjen, alle Kristiansands-rektorer! 

Jeg har gledet meg i fire år. Jeg trenger bare noen søte, små elever jeg kan øse ut all utdannelsen min over. Alt engasjementet. All kunnskapen. Alle kreative idéer og undervisningsopplegg. 

Jeg kan dette. Jeg brenner for dette.

Kom igjen! Fordi jeg fortjener det. Og fordi jeg er himla god!

Ja, jeg kjenner at NÅ hadde det passet perfekt med en jobb! 

Den beste uka!

Jeg DIGGER de ukene hvor man bare kan kose seg. 

Hvor man treffe hyggelige folk uansett hvor man snur seg. 

Hvor man kan synge herlig lovsang og høre gode talere. 

Hvor man kan stå på stand, og snakke om noe som virkelig betyr noe.

Hvor man kan lade batteriene og nyte siste rest av sommer(feri)en.

Hvor man kan møte igjen gamle venner, og bli kjent med nye.

Hvor man kan mimre, og skape nye gode minner.

Hvor man kan stoppe opp, ta en pause, for og så trykke på play igjen. 

 Og Som avsluttes i en stappfull domkirke, med "Navnet Jesus" rungende rundt deg.

Rett og slett; de ukene hvor man BARE koser seg!

Jeg DIGGER Arena 2012!!

Bilder tatt av undertegnede, Margrethe Hjellen og KRIKMedia (hentet fra krik.no).

Det er sørlandssommeren sin, det.

Æ lige d! 

Store barn, store gleder!

I "gamle dager" var ikke sommeren komplett uten et besøk i Kjuttaviga og en seiltur på Grashavet. Og etter familien Lundes suksess-comeback i dyreparken for to år siden, fant vi (les: barna. Det vil si de to på 23 og 21 år) ut at det var på sin plass med en reprise i år.

Det er greit - jeg innrømmer at vi kanskje ikke er helt midt i målgruppa. Når barnevogn-køen dekker halve parkeringsplassen, mens de som kan gå på beina uten hjelp, kan spasere rett inn den smale inngangen på sia uten å vente et sekund, så skjønner man jo at her er det noen andre som er i flertall. Og som Kjell Martin litt misfornøyd har oppdaget; størrelsene på Kaptein Sabeltann-kostymet stopper et stykke før str. 21 år. 

Og folk kan si akkurat hva de vil om hvor barnslig det er. Noe min kjære lillesøster forøvrig gjorde, til gangs! Mens de store barna (fortsatt de to på 23 og 21) storkoste seg, syntes hu på 17 det var ganske flaut å være familiens yngste på forestillingen, og mente det var på høy tid at mamma og pappa fikk noen barnebarn, så vi hadde en godkjent unnskyldning for å dra tilbake.

Never mind -

- For Kaptein Sabeltann er dritkul!! 

Fakta! 

Kanskje ikke så skummel som før (jeg tror jeg satt mer bak sofaen, enn i den, da Kaptein Sabeltann og den forheksede øya gikk på tv for en god del år siden. Og jeg er fortsatt litt bitter for at jeg gjemte meg bak pappa og ikke turde å ta bilde sammen med Sabeltann himself en gang vi traff ham vandrende rundt i dyreparken en sommer tidlig på nittitallet.). 

Og det føles ikke lenger like stas å få lov å gå ut og gå på forestilling kl 23 (!) om kvelden. (Denne gangen trengte jeg ikke ta en lur på ettermiddagen for å holde meg våken, heller.)

Men fortsatt like tøff! 

Og alle andre kan være så voksne og kjedelige som de bare vil. 

Jeg koste meg, jeg!!