Reality check!

Den følelsen;

når du skal lære tredjeklasse om alfabetisk rekkefølge, 

og de ikke skjønner eksempelet ditt 

fordi de ikke VET hva en telefonkatalog er.

Smell! 

Nok en gang har KG (verdens beste skole) overgått seg selv.

Foto: Lars Erik Nyborg, KG

2 005 220 kr.

Over 2 millioner kroner som virkelig kommer til å bety en forskjell i Laos.

Det er sabla mye penger, det!

Jeg er så utrolig stolt av denne skolen som igjen går ett skritt videre, og hjelper de som virkelig trenger det. 
Jeg er rett og slett stum av beundring!

Gratulerer, KG!

Dere er så himla go'e!! 

KRIKer, eller ikkeKRIKer?

Ny høst. Ny studiestart (for noen hvert fall). Og dermed; nytt KRIKår. Se litt tilbake. Til høsten 2010. For to år har gått. To år siden jeg, etter ivrig oppmuntring fra Jannemor, fant ut at jeg fikk vel teste ut disse KRIK-greiene. Hvis det var så bra som hun mente, så hadde jeg jo virkelig ingenting å tape på det.

Men meg og KRIK. Det skurret litt. Ifølge ei venninne er den typiske KRIKeren supersporty, har energi til 1000 og er alltid gira, spesielt når det kommer til toppturer, offpisteturer i bakken og beachvolley. Og der var vel ikke helt jeg. Jeg skjønner virkelig ikke greia med å alltid på død og liv skulle dra frem den volleyballen, når sola steiker og solsengene står klare og ber om at vi skal legge oss til rette. Og det med toppturer; jeg minnes at vi "klatret" opp på høyeste punkt på Jomfruland på leirskolen i syvende klasse. 14 meter over havet, tror jeg guiden vår fornøyd kunne meddele. Får vel neppe noe stjerne i kartboka for den.

Jeg tok sjansen likevel. Meldte meg inn, og møtte opp på min første KRIKtrening. Litt spent. Litt nervøs. For ballsport har heller ikke vært helt min ting. Det finnes et par gymlærere i Oslo som kan bekrefte diverse tynne unnskyldninger for hvorfor undertegnede ikke skulle ha gym den uken heller. I og med at mitt forhold til volleyball, som nevnt, er ganske dårlig, og fotball uten tvil er best på Sør Arena, ble det innebandy som ble min sjanse fredags ettermiddagene. Og med tre (!!!) scorede mål den første treningen (jada, flaks; uten tvil! Men likevel...), tenkte jeg at dette kanskje kunne funke. Selv om det er klart; når du skal på tur og verken har ryggsekk, liggerunderlag eller regnbukse, så er ikke stempelet Osloberte så langt unna. Meget mulig godt fortjent.

Uansett - Osloberte eller ikke - etter hvert skjønte jeg at det var plass til flere enn den "typiske KRIKeren". Drit i manglende volleyballferdigheter (selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg syns det var morsomt å slå den ballen, og at jeg hadde litt kontroll på hvilken retning den gikk) og blås i at jeg fortsatt foretrekker storbyferie fremfor hytte til hytte.

Nå er et nytt KRIKår er i gang, og det er plass til mange nye KRIKere! Jeg håper at du som ikke vet helt om KRIK er noe for deg, du som kanskje ikke er så himla sporty, du som igrunnen trives godt uten å eie regnbukse, at nettopp DU tar sjansen på å bli med på en trening. Eller blir en ekte sofaKRIKer. For StudentKRIK Kristiansand er faktisk åpent for alle. Jeg er levende bevis på det.

Og jeg har ikke angret ett sekund. 

For det er så sabla morsomt! Den gode følelsen når du ser at ballen på merkverdig vis sniker seg inn i målet på innebandybanen. Alle de fine folkene. All latteren. Alle kveldene som blir litt lengre enn planlagt, fordi du ikke har lyst til å avslutte de, selv om du er aldri så trøtt. Selv friluftsliv har blitt ganske gøy. (Og nå eier jeg både ryggsekk, regnbukse og ullundertøy!)

KRIKer - uten tvil! 

Og husk;

Det er i ham vi lever, beveger oss og er til. Apg. 17,28a