Store barn, store gleder!

I "gamle dager" var ikke sommeren komplett uten et besøk i Kjuttaviga og en seiltur på Grashavet. Og etter familien Lundes suksess-comeback i dyreparken for to år siden, fant vi (les: barna. Det vil si de to på 23 og 21 år) ut at det var på sin plass med en reprise i år.

Det er greit - jeg innrømmer at vi kanskje ikke er helt midt i målgruppa. Når barnevogn-køen dekker halve parkeringsplassen, mens de som kan gå på beina uten hjelp, kan spasere rett inn den smale inngangen på sia uten å vente et sekund, så skjønner man jo at her er det noen andre som er i flertall. Og som Kjell Martin litt misfornøyd har oppdaget; størrelsene på Kaptein Sabeltann-kostymet stopper et stykke før str. 21 år. 

Og folk kan si akkurat hva de vil om hvor barnslig det er. Noe min kjære lillesøster forøvrig gjorde, til gangs! Mens de store barna (fortsatt de to på 23 og 21) storkoste seg, syntes hu på 17 det var ganske flaut å være familiens yngste på forestillingen, og mente det var på høy tid at mamma og pappa fikk noen barnebarn, så vi hadde en godkjent unnskyldning for å dra tilbake.

Never mind -

- For Kaptein Sabeltann er dritkul!! 

Fakta! 

Kanskje ikke så skummel som før (jeg tror jeg satt mer bak sofaen, enn i den, da Kaptein Sabeltann og den forheksede øya gikk på tv for en god del år siden. Og jeg er fortsatt litt bitter for at jeg gjemte meg bak pappa og ikke turde å ta bilde sammen med Sabeltann himself en gang vi traff ham vandrende rundt i dyreparken en sommer tidlig på nittitallet.). 

Og det føles ikke lenger like stas å få lov å gå ut og gå på forestilling kl 23 (!) om kvelden. (Denne gangen trengte jeg ikke ta en lur på ettermiddagen for å holde meg våken, heller.)

Men fortsatt like tøff! 

Og alle andre kan være så voksne og kjedelige som de bare vil. 

Jeg koste meg, jeg!!