Etter massivt press har jeg funnet ut at jeg må skrive litt om en spesiel dag for noen uker siden.

Men først; se 15 år tilbake i tid: En varm junikveld, fødeavdelingen på Aker. To spente barn skal få treffe sin nye lillesøster for første gang. Litt forvirret; klokken var jo tross alt over åtte, og pysjen var på, da pappa ringte og spurte om de ville komme på sykehuset. Det er en stolt storebror og storesøster som får holde den bitte-lille jenta for første gang! 

Tilbake til nåtiden: En like stolt storesøster ser lillesøster (som ikke er så liten lenger) gå oppover midtgangen i Manglerud kirke i hvit (nei, ikke brudekjole ennå. Heldigvis!) kappe, klar for konfirmasjonen sin. Plutselig var den lille, søte jenta i rosa sparkebukse blitt stor (i følge seg selv, høyere enn sin søster, men det skal vi nå bli to om...).

Det ble en fin dag bestående av familie, god mat og en konfirmant som nå er skremmende nærme å kunne kjøpe seg den Vespaen som står øverst på ønskelisten. (Og storesøster konstaterer med skrekk og gru at vi er under et år unna at lillesøster kan begynne å øvelseskjøre!) 

Men på en slik dag er det jo enhver storesøsters plikt å trekke frem gode historier og pinlige bilder. Som den gangen Sunniva som 11 åring grisebanket mine 18 år gamle kamerater i bordtennis. Og det hjelper heller ikke med master i statvitenskap når man treffer henne ved bordtennisbordet; "flaut og nedverdigende" uttalte Audun etter å ha spilt mot henne på leir:) 

Og det å være leirleder for Sunniva på ingen måte en spøk. Det fikk hvert fall guttene som prøvde å vekke henne på konfirmasjonsleiren på forsommeren erfare. Etter å ha prøvd å bære henne opp og ut av rommet kom de ut, tomhendt, med blåmerker og blodige sår, og ga uttrykk for at "den jenta er gal!"

Sunniva vet å få det som hun vil. Som da kortet var tomt og hun ville shoppe, og likegodt fikk penger levert inn trikkedøra, nærmest i fart. Selvtilliten er det heller ingen ting å si på. Da hun fikk roser levert på døra hadde hun ikke anelse hvem de kunne være fra. Som hun så fint sa "det kunne være så mange!" :)

Men tiltross for at hun ikke kunne vente på å få overta rommet mitt da jeg flyttet sørover (og begynte å flytte inn tingene sine er inn allerede før jeg dro. Tålmodigheten er ikke like god som selvtillitten...) og en del forsøk på å stjele klærne mine oppgjennom årene (nå kan jeg bruke hennes også, så nå tar jeg igjen! Mohahah! :D), så må det sies at jeg har Verdens Beste Søster! Hun er jo bare nydelig (tror det er noe som ligger til familien;)), smart, morsom og ikke minst usannsynelig søt! 

Takk for en fin dag, Sunniva! Glad i deg og jeg gleder meg til mye sprell sammen med deg fremover! :D