Hipp, hipp...

Aller først: Bunad er noe slit! 

FORDI:

1. Den tar en evighet å få den på (og det at man gjerne tar den på fryktelig tidlig på morgenen gjør ikke ting noe bedre!).

2. Den er ganske slitsom å gå med (grunnet heftig mye stoff, masse sølv(!) og noen grusomme sko).

OG

3. Når du endelig har fått den av, tar det en liten EVIGHET å pakke ned

(Siden alt skal vaskes, henges opp eller brettes og pakkes ned på riktig plass, så det ligger pent og klart til neste gang herligheten skal på...)

MEN

Det er noe helt eget å stå opp grytidlig på 17. mai, ta på bunaden og vandre nedover Lund (med en god frokost i sikte), med flagg vaiende fra alle hus og solen stekende på himmelen

OG ETTERPÅ

gå ned til byen (det er ca her skoene begynner å bli plagsomme) og se de søte små barna gå gjennom byen og synge (??) av full hals om Norge i rødt, hvitt og blått og hvor gla' de er i 17. mai! (Til tross for at kongen ikke var å se, og det var noe færre barn enn i toget som går nedover Karl Johan...)

FOR Å SENERE

stille opp på torget, sammen med en herlig (KRIK-)gjeng og vandre gjennom byen mens man danser (!!) og etter beste evne prøver å holde sjal og søljer på plass, samtidig som man veiver rundt med et vollyball-nett så KRIKene kan få sin daglige treningsdose også den dagen. Og som enhver KRIKtrening - på Spicheren eller i sentrum - avsluttes det i en stor ring, med Fader Vår

FØR TUREN GÅR VIDERE

til tidenes AfterSvett; hos noen snille gutter som har tent grillen og åpnet huset sitt, så man kan spise, prate og endelig bare lene seg godt tilbake og slappe av - ettersom dagen man har planlagt ser ut til å bli av det vellykkede slaget -, sammen med den samme herlige gjengen, som bare vokser og vokser

FOR Å SÅ AVSLUTTE KVELDEN

helt nede i vannkanten, mens Kristiansand lyses opp av et fyrverkeri ikke engang hovedstaden kan måle seg med

 
Bildet lånt fra: http://farm3.static.flickr.com/2166/2500560764_2b62ae7db5.jpg

DA ER DAGEN RETT OG SLETT PERFEKT! 

HIPP, HIPP - HURRA!