Etter over 2 år som leder for StudentKRIK Kristiansand, måtte jeg for en måned siden takke for meg, og gi stafettpinnen videre. I den siste andakten jeg holdt på hovedtreninga benytta jeg sjansen til å si litt om hva disse årene har betydd for meg, og under følger en noe bearbeidet versjon av det jeg sa.
De siste dagene har jeg gjort noen praktiske ting i forbindelse med at Ingrid tar over som leder for KRIK. Jeg har begynt å fylle ut papirer for omregistrering i Brønnøysund. Ho har fått passord til KRIKmailen. Og jeg har, med litt tungt hjerte, fjernet "Leder, StudentKRIK Kristiansand" fra signaturen på mailen min. Samtidig ligger leiligheten min ute på finn, og jeg venter på kontrakt fra en skole i Oslo hvor jeg skal jobbe til høsten. Og nå begynner det, sakte med sikkert, å gå opp for meg at det snart er slutt. Tiden som leder her er over, og dagene i Kristiansand er talte. Så de siste ukene har jeg brukt litt tid på å mimre. Til å tenke tilbake på fem herlige, morsomme og utfordrende år her i byen. Og hvis jeg skulle sette opp en liste over høydepunkt disse årene, så er det liten tvil om at KRIK kommer høyt(!) oppe.
Da jeg ble med i KRIK høsten for snart tre år siden, var jeg langt nede. Det var blitt slutt med forloveden min rett før sommeren, vennenettverket mitt hadde raknet litt pga. mange som hadde flyttet vekk, og jeg var mitt i ett studie som jeg ikke skjønte helt hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Jeg var rett og slett dritt lei av det meste, og hadde egentlig mest lyst til å flytte hjem og gi opp. Men heldigvis fant jeg ut at det var dumt å bare gi opp. Og i ett litt svakt/bevisstløst øyeblikk fant jeg ut at KRIK kanskje var stedet å starte på nytt, og bli kjent med nye folk. Ikke ett opplagt valg, med tanke på at jeg hater ballsport og ikke eide regnbukse inntil for to år siden. Men jeg møtte opp; nervøs, litt skeptisk og vanvittig sjenert. På den første treninga jeg var på scorte jeg tre mål på innebandyen. Flaks, uten tvil! Og det ble sikkert med de tre målene resten av høsten. Men det var hvert fall nok til at jeg fikk troa på at det var plass til meg også på KRIK. I februar fikk jeg spørsmål om jeg ville overta som leder. Og selv om jeg syns det var litt galskap, så tvilte jeg ikke ett sekund. Til tross for mange mer eller mindre gode vitser om alt fra gutter til friluftsegenskaper, må jeg innrømme at jeg syns det har gått over all forventning. Jeg har hvert fall hatt det utrolig moro.
KRIK har rett og slett betydd vanvittig mye for meg. Det som jeg i utgangspunktet ikke trodde var helt min greie har både vært med på å forandre meg, til det bedre. I løpet av tiden min her har jeg blitt litt mer sporty, jeg har nok blitt noe bedre i innebandy (selv om jeg har skjønt at det er greit jeg har en utdannelse, så jeg ikke må satse alt på proffkarrieren), jeg har skjønt at friluftsliv ikke bare er noe man driver med når alle flyene til syden er fullbooka, jeg har fått meg min egen tursekk og telt(!) (riktignok ikke brukt. Ennå…) og jeg har lært hva feller er for noe. Men i tillegg til alt dette, og mye viktigere, så har tiden min i StudentKRIK gjort at jeg har fått bedre selvtillit, og fått troen på at jeg kan bety noe og gjøre en forskjell. Jeg har gått fra å være vanvittig stille og sjenert, til å bli litt mer høylytt og utadvent, og til å tørre å stå foran folk på min egen alder, til å tørre å ta kontakt og tro at folk vil ha kontakt med meg. KRIK har rett og slett en stor del av æren for at de tre siste årene mine i Kristiansand er noen av beste årene mine så langt.
SÅ, jeg vil avslutte med å si at jeg vil at hver og en av dere som sitter her har gjort en forskjellig i mitt liv. Det vil jeg dere skal vite. Og jeg håper at KRIK kan bety like mye for dere som det har for meg.
De siste dagene har jeg gjort noen praktiske ting i forbindelse med at Ingrid tar over som leder for KRIK. Jeg har begynt å fylle ut papirer for omregistrering i Brønnøysund. Ho har fått passord til KRIKmailen. Og jeg har, med litt tungt hjerte, fjernet "Leder, StudentKRIK Kristiansand" fra signaturen på mailen min. Samtidig ligger leiligheten min ute på finn, og jeg venter på kontrakt fra en skole i Oslo hvor jeg skal jobbe til høsten. Og nå begynner det, sakte med sikkert, å gå opp for meg at det snart er slutt. Tiden som leder her er over, og dagene i Kristiansand er talte. Så de siste ukene har jeg brukt litt tid på å mimre. Til å tenke tilbake på fem herlige, morsomme og utfordrende år her i byen. Og hvis jeg skulle sette opp en liste over høydepunkt disse årene, så er det liten tvil om at KRIK kommer høyt(!) oppe.
Da jeg ble med i KRIK høsten for snart tre år siden, var jeg langt nede. Det var blitt slutt med forloveden min rett før sommeren, vennenettverket mitt hadde raknet litt pga. mange som hadde flyttet vekk, og jeg var mitt i ett studie som jeg ikke skjønte helt hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Jeg var rett og slett dritt lei av det meste, og hadde egentlig mest lyst til å flytte hjem og gi opp. Men heldigvis fant jeg ut at det var dumt å bare gi opp. Og i ett litt svakt/bevisstløst øyeblikk fant jeg ut at KRIK kanskje var stedet å starte på nytt, og bli kjent med nye folk. Ikke ett opplagt valg, med tanke på at jeg hater ballsport og ikke eide regnbukse inntil for to år siden. Men jeg møtte opp; nervøs, litt skeptisk og vanvittig sjenert. På den første treninga jeg var på scorte jeg tre mål på innebandyen. Flaks, uten tvil! Og det ble sikkert med de tre målene resten av høsten. Men det var hvert fall nok til at jeg fikk troa på at det var plass til meg også på KRIK. I februar fikk jeg spørsmål om jeg ville overta som leder. Og selv om jeg syns det var litt galskap, så tvilte jeg ikke ett sekund. Til tross for mange mer eller mindre gode vitser om alt fra gutter til friluftsegenskaper, må jeg innrømme at jeg syns det har gått over all forventning. Jeg har hvert fall hatt det utrolig moro.
KRIK har rett og slett betydd vanvittig mye for meg. Det som jeg i utgangspunktet ikke trodde var helt min greie har både vært med på å forandre meg, til det bedre. I løpet av tiden min her har jeg blitt litt mer sporty, jeg har nok blitt noe bedre i innebandy (selv om jeg har skjønt at det er greit jeg har en utdannelse, så jeg ikke må satse alt på proffkarrieren), jeg har skjønt at friluftsliv ikke bare er noe man driver med når alle flyene til syden er fullbooka, jeg har fått meg min egen tursekk og telt(!) (riktignok ikke brukt. Ennå…) og jeg har lært hva feller er for noe. Men i tillegg til alt dette, og mye viktigere, så har tiden min i StudentKRIK gjort at jeg har fått bedre selvtillit, og fått troen på at jeg kan bety noe og gjøre en forskjell. Jeg har gått fra å være vanvittig stille og sjenert, til å bli litt mer høylytt og utadvent, og til å tørre å stå foran folk på min egen alder, til å tørre å ta kontakt og tro at folk vil ha kontakt med meg. KRIK har rett og slett en stor del av æren for at de tre siste årene mine i Kristiansand er noen av beste årene mine så langt.
SÅ, jeg vil avslutte med å si at jeg vil at hver og en av dere som sitter her har gjort en forskjellig i mitt liv. Det vil jeg dere skal vite. Og jeg håper at KRIK kan bety like mye for dere som det har for meg.
Takk for tre nydelige år!
Takk for meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar