Å si hade

Advarsel: Innlegget er skrevet av en overengasjert lærer med tårer i øya, og er høyst uoversiktelig og personlig. Det inneholder masse kliss, og søte/festlige/artige historier fra klasserommet, som kanskje er underholdende for andre lærere, og knapt nok det. Leses på eget ansvar!

Jeg liker ikke å si hade. Ikke er jeg noe god på det heller. Det ender som oftest med tårer og snørr. Så også på torsdag. Etter (nesten) ett år på Oasen var det slutt. Og dermed måtte jeg ta farvel med 13 skjønne, små, som har har krøpet langt inn i hjertet mitt dette året.

For all del; det er ikke mulig å komme bort fra at det har vært noen tunge dager. Ettermiddager med hodepine. Kvelder på sofaen, hvor morgendagens jobb har virket litt uoverkommelig. Undervisningstimer som ikke gikk helt etter planen. Dager man ikke akkurat har følt seg som tidenes pedagog når man forlater klasserommet. Timer som man vet man kunne planlagt bedre. 
Og ikke minst; det har vært tider hvor elevene virkelig har gjort det de kunne for å sette lærerens tålmodighet på prøve.

Men mest av alt har det vært glede. Smil. Positiv forventning. Elever som ønsker å lære. Elever som man ser at man betyr en forskjell for. Når elevene, hver morgen, med store glis står ved siden av pultene og hilser deg og kollegaen din med "god morgen, verdens beste lærere". Og du ser at, til tross for at det opprinnelig var en lys idé fra han ved siden av deg bak kateteret, så mener de det virkelig. Da kjenner man at man er på rett plass. Og at det er verdt alle de litt tyngre dagene.

Også er det de hendelsene som bare får deg til å smile. Alle de morsomme sitatene. De forvirra utropene. De småfrekke kommentarene, som de bare slipper unna med siden de er så uendelig skjønne. Som han som så på meg og sa, mens han lo; "Du er 24 år, også er du ikke gift?!" Heldigvis viste en av jentene råd: "Har du en god venn? Ja, en som er gutt?" Jeg kunne jo bekrefte dette. "Ja, så spør en av de som han vil være kjæresten din da!" Problem løst. Tenk å være 8 år, og vite løsningen på alt.

For ikke å snakke om alle de episodene i løpet av dagen, uka, måneden, som betyr så uendelig mye i en hektisk hverdag. Som når elevene får tegne, og det ene arket etter det andre, med god ord, store hjerter og to jenter (ei lita, skjønn på 8 og en litt større, fortsatt litt skjønn, på 24) med bokstavene BFF (best friends forever) under, finner veien opp til kateteret.

Etter 9 måneder med dette gjør det vondt å si hade. Både for store og små. 

Med elever som hikstet av gråt, da det var på tide å ønske god sommer og takk for alt, og samtidig vite at nå er det slutt. Helt slutt. Da rakna det også for læreren som hadde lovet seg selv å holde maska foran elevene.

Tårene kom igjen senere på dagen, når en mor forteller at ho fant datteren gråtende en kveld. I fortvilelse over at undertegnede skulle slutte, og i frykt for at ho ikke skulle treffe læreren sin igjen før i himmelen (da ville jo læreren være gammel, så det var ikke sikkert eleven ville kjent ho igjen). Og igjen med meldingen fra moren, dagen etter ferien starta, om at datteren sovnet sent kvelden før, med opphovnede øyne, etter å ha bedt om at læreren skulle finne veien tilbake til Sørlandet og skolen igjen. Det er sånne ting som setter dype spor i en fortsatt-ganske-nyutdanna lærer.

Men smilet kom tilbake samme kveld. Når telefonen ringer. Dagen etter de skjønne små har fått ferie. Og en av de litt større elevene (som man bare har hatt noen timer i uka det siste halvåret) bare ville si en gang til at de kom til å savne en, og ønsket lykke til i Oslo. Så kom broren på tråden. En av tøffingene fra Klassen (den med stor K); "Kamilla, vi får is hvis vi kommer til deg i Oslo, ikke sant? Du lovte det?" Is skal de få, vær du sikker! Samtalen ble avsluttet med en invitasjon om å besøke dem på hytta, når de skulle dit om tre uker. 

Takk for alle gode stunder. Alle smil. All gleden!

Takk for meg, Oasen. Vi sier på gjensyn! :)