Først: spol ca 15 år tilbake i tid. Se for deg en 4 år gammel gutt helt i hundre! Klokka er nærmer seg elleve, han har allerede sovet et par timer, men nå har han stått opp igjen, kledd på seg og gått ut. Full av forventning (og litt spent på hva som venter) går han med stø kurs mot Kjuttaviga. Han skal på KAPTEIN SABELTANN-forestilling!
Tilbake til i kveld: Gutten har blitt 19 år, men gleden er om mulig ennå større nå! Etter et par timer søvn på ettermiddagen (tradisjonen tro) bærer det igjen retning Kuttaviga. Blant hundrevis av små Kaptein Sabeltann-er, i fullt kostyme med hatt, frakk og sabel, er det en 19 år gammel landkrabbe som jubler aller høyest!
Og jeg innrømmer det gjerne jeg og. Det var himla moro! Det gjorde ikke noe at det regnet bortover, at det åpenbart var playback under alt av sanger eller at gutten på raden bak fortalte hele handlingen før sjørøverne rakk å vise seg første gang. Og i tillegg til selve forestillingen; de fine sangene, overraskende bra spesialeffekter og alle de gode minnene som ble hentet frem, var det bare noe med hele stemningen. Forventningsfulle barn, med ansikt som lyste av skrekkblandet fryd da kongen av de sju hav kom gående mellom benkeradene. Og jeg koste meg med de sjarmerende kommentarene fra de små sjørøverne underveis (som da en liten gutt sjokkert utbrøt "Han står i robåten!" (Han er tydligvis godt opplært når det kommer til båtvett:)). Og tiltross for tett regn den siste timen, så jeg bare fornøyde og glade små pirater, lettet over at Ruben, Tante Bassa og Sunniva fikk ha skatten sin i fred, da Kaptein Sabeltann hadde takket for seg og reist ut på Grashavet igjen.
Jeg har rett og slett hatt en strålende kveld! :) (Konklusjon: Det er ikke så dumt å være litt barn innimellom.) Og som sjørøverkongen selv sier "Vi kommer alltid tilbake!"
nice! vi liker store barn - og blogginnlegg om Kaptein Sabeltann som på et merkelig vis gir seg ut for å være en liten andakt... :) Hils bror!
SvarSlett