Og det tok ikke lang tid før vi skjønte at den 12-timers flyturen tok oss til en helt annen verden! På godt og litt mindre godt…
På flyplassen ble vi møtt av noen lokale som ønsket oss velkommen ved å henge blomsterkranser rundt halsen vår, før vi satte kursen mot Unawatuna, hvor 4 dager skal tilbringes. Med plass på første rad i bussen fikk Astrid og jeg panoramautsikt til et trafikkbilde som ikke lignet noe du finner hjemme. Vi satt med lukkede øyne, og håpet på det beste, og at vi kom oss trygt frem er for oss fortsatt et stort under!
Helt fra på flyplassen i Kuala Lumpur, hvor 14 hvite jenter gjorde såpass inntrykk på våre medreisende, at vi ble ufrivillige fotomotiv hele gjengen, skjønte vi at vi skilte oss litt ut. Og det fortsatte på på bussen det var tydelig at 30 hvite relativt lettkledde (– ikke uanstendig altså, bare litt mer tynnkledd enn den jevne Sri Lankeser) jenter på en buss, ikke var dagligdags kost, og jeg er fortsatt usikker på om jeg følte meg mer som en popstjerne eller et sirkusdyr, med alle barna langs veien som smilte og vinket da vi passerte.
På plass på Unawatuna var det heller ingen tvil om at vi ikke er i Norge lenger. Hotellet gir shabby en ny mening, myggnettingen over sengen er ikke akkurat det samme som himmelsengen enhver jente drømte om som liten, og for øyeblikket er Astrid på jakt etter et uidentifisert kryp, som forsvant inn i haugen hennes med klær (edit: krypet var en kakkerlakk; også kalt Ørnulf, og er akkurat nå på nytt, ukjent sted, mest sannsynlig under sengen vår…)
MEN – vi klager på ingen måte!
For når skoleveien krever vassing i det indiske hav
og dette:
er lesesalen vår
– da vet man at man har valgt rett studie!
likte muligheten for respons på bloggen din, altså! ;) fytti, takk for at du tar turen først! :)
SvarSlett